Alle kulturelle revolusjoner som har funnet sted i den vestlige delen av verden de siste 100 årene har startet i musikkbransjen. Om ikke musikken har skapt bølgene alene, har bransjen definitivt vært katalysatoren som har fått dem til å rulle gjennom samfunnet med en slik kraft at det kulturelle landskapet har vært endret innen bølgen har lagt seg.

Rocken skapte moderne ungdomskultur. Viserocken stoppet en krig og radikaliserte vestlig politikk gjennom 68-opprøret. Punken redefinerte fellesskapstanken og ble starten på gründernes tidsalder med sin do it yourself-holdning. Worldmusikken dannet opptakten til forestillingen om kloden som global landsby. Musikkbransjen hadde sin finanskrise for flere år siden. Og man kan spørre seg om “change had come” til Det Hvite Hus om det ikke var for rap, soul og r`n`b.

Hvorfor ligger musikken i forkant av store endringer i samfunnet, mens litteraturen og filmen kommer diltende etter? Kan samfunnet bruke musikkbransjen som katalysator på større endringer? Hva koster det å være den bransjen som går foran? Og ikke minst: Gir denne posisjonen musikkbransjen et særlig ansvar?

Ordstyrer:
Beate Barth-Nossum:
tidligere musikkjournalist, seinere kommunikasjonsrådgiver. Nå leder for strategi og utvikling i Bellona.

Panel:
Rune Grønn:
tidligere Turboneger, seinere idéhistoriestudent. Nå bransjemann.

Jan Fredrik Karlsen:
Tidligere promobabe, seinere Idol-dommer. Nå primus motor i management- og eventbyrået Playroom.

Fridthjov Jacobsen:
tidligere vokalist i Gluecifer, seinere programleder i Dagsnytt 18. Nå kommentator i VG.

Anne Danielsen:
tidligere vokalist i Ung Pike Forsvunnet, seinere musikkforsker. Nå professor i musikkvitenskap ved UiO

Per Eirik Johansen:
tidligere vokalist i Søt Hevn, seinere platebransjemogul. Nå manager.